Høst er fisketid

Overnatting i skogen + fiskestang = Helgelykke

Klokken har passerte tre på fredag ettermiddag og det sitrer i kroppen. Hjemme står sekken ferdigpakket med telt, sovepose, turkjøkken og fiskeutstyr. Jeg bestemte meg dagen før, kjøpte ny wobbler, nye spinnere, en tynn dunjakke og gjorde alt klart til tur.

To timer senere er jeg alene, i skogen.

Det er nesten overraskende hvor lite man trenger for å tilbringe et høstdøgn ute, og har du utstyret du trenger, venter eksotiske opplevelser rett utenfor bygrensen. Jeg har en forkjærlighet for lett tilgjengelige naturopplevelser, og bruker mange kvelder på å finne steder og vann hvor naturen er vill og fisken vaker.

Det blir mange vann og kilometer til fots i løpet av et år, og på søken etter gode opplevelser har jeg funnet noe nytt i livet: Gleden ved å være ute. Naturen trenger ikke være spektakulær eller urørt. Bruker du tiden i naturen godt, kan du oppdage mye. Se deg rundt, se ned i vannet og opp i trærne. Om du er i Jotunheimen eller Lillomarka, i naturen skjer det noe hele tiden.

God tid

Jeg planter turskoene i mosen på Solemskogen i Nordmarka og har sett meg ut et par vann på kartet. Kan hende går jeg dit, kan hende finner jeg et annet på turen.

Flere av Oslomarkas naturreservater ligger lett tilgjengelig for fotturister og stiene leder deg ofte til lite besøkt villmark. Et naturreservat inneholder truet, sjelden eller sårbar natur og tilbyr villmarksopplevelser for dem som villige til å gå noen ekstra steg. I reservatene er det viktig å la skogen være som den er. Det er ikke tillatt å hogge busker, trær eller planter, eller ikke lov å jakte fugl eller skade dyr.

Skogsbilveiene, eller lysløypene, er praktiske, men kanskje ikke så spennende. Når jeg har med barn på tur prøver vi alltid å finne første og beste sti bort fra den grusen, gjerne inn i spennende og tettvokst skog.

Neste stopp «villmarken»

Der forsvinner stemmene fra folk og susen fra biler og lydene fra naturen blir tydeligere. En stor fugl tar av med et brak fra en gren rett foran meg. Skogen er så tett at jeg ikke klarer å se hva det var, men den var stor. Kanskje en ugle eller orrfugl?

Mens sollyset forsvinner, tråkker jeg over myr og tuer mens jeg leter etter et sted å sette opp teltet. Etter tre timer finner jeg et vann jeg er fornøyd med. Jeg hadde ikke behøvd å gå så langt, men når jeg er alene i skogen gjør jeg som jeg vil. Jeg tar pauser når jeg vil, filmer litt og stopper og lytter etter dyrelydene som forsvinner oppover skråningen eller risler nede i lyngen.

Det er slitsomt å gå i vernet urskog, og ullt-skjorta blir gjennomvåt av svette, men det er gøy. Jeg klatrer over og under veltede trær, sklir nedover steinbrudd og presser meg forbi unge grantrær som holder på å overta smale stier. I et naturreservat skal ikke stier ryddes.

Hjemme på bortebane

Jeg ender opp på en halvøy i Søndre Langvann. Det har begynt å mørkne og det er meldt regn, så jeg starter med å spenne tarpen over teltplassen for å sikre at jeg holder meg tørr når jeg skal lage mat og pakke ut. Tarpen gir meg ekstra bærevekt, men Hubba Hubba-teltet er så lett at sammenlagtvekten kun er to og en halv kilo.  

Jeg har alltid med meg en liten, vanntett «bålpose» i sekken. I den ligger det fyrstikker, bark, noen tørre pinner og avispapir. Jeg skal ha bål på tur, også hvis det er vått.

Mens vannkjelen står og varmer seg på bålet, tar jeg mine første kast med stanga. Det er ingen vak, så fluestang og tørrfluen hviler mens jeg fisker av område etter område med den alltid pålitelige gullspinneren, Droppen. Vannet virker livløst, helt til jeg bytter til oransje wobbler. Det har blitt mørkt og jeg kaster nesten i blinde, men wobbler’n er lett og jeg kaster bare seks-syv meter fra land. Så fort wobbler’n treffer vannet foran sivet, hopper en fisk med ganske god størrelse etter agnet, men bommer. Jeg ser plasket, mena ikke fisken. Jeg lar wobbler’n ligge og håper fisken skal ta på nytt, men det skjer ikke mer i vannet den kvelden. Jeg varmet meg med noen kopper kaffe istedenfor og trøstespiste en medbrakt kanelbolle. Litt luksus kan man unne seg på tur.

Det siste jeg tenkte på før jeg sluknet i soveposen var hva slags fisk det var som hoppet, og hvor stor den er. Jeg gledet meg til å stå opp.

Ny dag og mer fisk. Forhåpentligvis

Jeg sover godt i skogen. Med et skumunderlag i bunn og et oppblåsbart underlag på topp, føles det nesten som madrassen hjemme. Nesten. Etter at jeg gikk til innkjøp av en Mountain Equipment 3-sesong sovepose er høstnettene i skogen også varme og behagelige. Jeg våkner utvilt, koker vann på primusen og tar noen kast med stanga mens jeg venter på at vannet skal koke. Det regner og disen ligger over vannet. Jeg fortsetter med wobbler’n og spinneren jeg brukte dagen før, men ingenting biter. Etter noen kopper kaffe og en frokostpakke med Real turmat tester jeg flere sluker, men ingenting fungerer så jeg pakker sekken og går mot nye vann.

I enden av vannet «mitt» møter jeg en fluefisker. Han har ikke fisket her før, men har hørt det skal være fin fisk i vannet. Det bekrefter jeg, uten å kunne vise til fangst. Vi deler lokale erfaringer og prøver å løfte hverandres optimisme før vi ønsker hverandre lykke til, og jeg går mot Griseputten. Grisputten er et lite myrtjern som ser dypt ut og dessuten har god plass til bakslengen. Noe som gir meg lyst til å teste fluestanga, til tross for at det ikke vaker. Ikke veldig overraskende blir det ikke noe action her heller, men jeg skal tilbake og prøve med sluk eller kanskje krok og mark. Det er alltid spennende å fiske i små vann hvor man ikke forventer at det er fisk, men hvor det er mulig å fiske av hele vannet på en liten time.

Et lite stykke friluftsparadis

Etter en bratt nedstigning, litt knall, noen fall og et skrubbsår, ender jeg ned i nordenden av Store Gryta, som er et fantastisk skue. Mennesketomt, glassklart, stille vann og fisk som svømmer langs bredden. Fisken er ikke stor, men etter et døgn uten fisk på kroken, betyr ikke størrelsen noe.

Jeg holder meg på østsiden av vannet. Går gjennom skog og over gamle steinras, og fisker mens jeg går. Det blir en liten ørret og en abbor på kanskje 300 gram. SOM JEG SLIPPER UT. Med polaroidbrillene kan jeg se at mange andre fisker følger etter spinneren inn mot land, og flere biter, men ingen fester seg. Noen av fiskene jeg ser er større enn dem jeg får på land, men sånn er det jo alltid.

To hundre meter fra Store Gryta står bilen og venter på parkeringsplassen. Jeg har ikke gått langt og jeg har ikke vært borte lenge, men jeg føler jeg har opplevd mye. I hvert fall mye mer enn jeg ville ha gjort hjemme i sofaen. Jeg skal snart tilbake til skogen og finne nye vann og fange større fisk, kanskje allerede i kveld.

Fiske

CYBER MONDAY! 25% MEDLEMSRABATT! BRUK RABATTKODEN I KASSEN. EKSISTERENDE MEDLEMMER HAR FÅTT RABATTKODEN I NYHETSBREV.

SE TILBUDENE HER!

BLI MEDLEM